Alle jenter i hele verden er penere, tynnere og bedre, og jeg skulle ønske jeg var dem. Jeg føler meg truet av alle. Dette monsteret “sjalusi” dreper meg. Jeg vet at jeg har et talent, jeg vet at jeg kan ta bilder. Jeg vet at noen skulle ønske de var “like flinke.” Men utenom det, da? Hva er jeg da? Jeg ønsker så veldig å bli kvitt sjalusien min, for det ødelegger alt for meg.. men hvordan?
“Jeg får ikke til noen ting!”
Jeg vet at det er dager du føler deg håpløs, dager du ikke vil stå opp av senga og dager du føler at alt du gjør er feil. Jeg har også de dagene. Vi har alle dager der tårene kommer fossende, der vi ikke føler oss bra nok og bare vil gi opp. Hver minste kommentar kan knuse deg, og du vet ikke hvor du skal gjøre av deg. Noen ganger føles det ut som du drukner, mens alle andre svømmer. Men vet du hva? Sannheten er at alle har det sånn noen ganger, og du er aldri alene. Det er lov til å føle seg liten, føle at du ikke får til, det er lov å være sliten. Det du ikke har lov til, det er å gi opp.
Du har også lov til å gjøre feil, du må ikke til enhver tid være perfekt og gjøre alle tilfreds. Det er menneskelig å gjøre feil. Gjør det som gjør deg lykkelig. Drit i hva andre sier. Vær hovedrollen i ditt eget liv, ikke birollen i noen andres
Livet etter kreften
“Ikke start hverdagen for fort, du kan komme til å gå på en smell.” Det sa sykepleieren til meg. Det har riktig nok bare gått to uker siden jeg ble erklært frisk, så jeg prøver å ta det rolig, men noen ganger er det som om et eller annet sier inni hodet mitt; “Skjerp deg, Ingrid! Du skal opp og gå, nå. Du klarer dette her.”
Jeg trodde det skulle bli lett, at skolen skulle gå av seg selv.. Men jeg har ikke vært på skolen den siste uka, og jeg er skikkelig sliten. Jeg tenker fortsatt at jeg må skjerpe meg, men jeg fant fort ut at det er ikke “bare å skjerpe seg.” Ting tar tid
Det gjør deg ikke penere å kalle andre stygg
Oh, so you think you know me know? Have you forgotten how you would make me feel when you dragged my spirit down? But thank you for the pain,- it made me raise my game, and I’m still rising, I’m still rising
Spiseforstyrrelsen bestemmer over deg, ikke du over den
I starten tror du at du har all kontroll. Du bestemmer over hva du putter i deg. Hva du kaster opp igjen. Du har stålkontroll på alt, hver minste kalori, og når du blir tynn, da blir du jo lykkelig, ikke sant? Jeg ble aldri lykkelig. Jeg så ikke at jeg var tynn heller, men flere dager uten et skikkelig måltid; det skulle jeg klare. Det var ikke særlig kult å tvinge seg selv til å legge igjen pengene mine hjemme, holde meg opptatt med noe hele tiden og høre magen rumle midt i timen. Det var ikke kult når beina mine svikta, jeg fikk vondt i hodet eller ikke kunne reise meg opp i fare for å se stjerner heller.
Jeg ser og hører at folk ønsker seg en spiseforstyrrelse, men tro meg, det gjør dere ikke. Det er ikke så “glamorøst” som folk tror i det hele tatt. Det er ikke glamorøst å overtrene, overspise, kaste opp og sulte seg. Det er ikke glamorøst når noe tar over kroppen din og bestemmer alt. Det er ikke lett å bli frisk når du først er der heller, tvert imot, og noen må leve med det hele livet. Hvis du tenker at du vil bli tynn, og å sulte seg er svaret, så tar du feil. Alt i kroppen svikter. Du trenger mat. Et sunt forhold til mat. Du vil ikke starte monsteret “spiseforstyrrelse,” for når det først har banet seg seg vei inn i kroppen din er det ingen vei tilbake
Dilki
Min kjære, søte, dumme Dilki… Dette er et blogginnlegg til deg fordi jeg lovet deg det. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, egentlig, jeg er litt trøtt skjønner du. MEN, jeg kan si takk for de fine årene vi har hatt sammen! Du har gjort så jeg har ledd til jeg har grått, og vi har hatt det så mye gøy! Du er alltid der for meg, koste hva det koste vil, og det er jeg evig takknemlig for. I sommer skal vi ha det like fett som vi hadde det den forrige! Takk for at du er deg
How to be a heartbreaker – for jentene
1. Du må gjerne si du elsker han, men for all del, ikke men det.
2. Akkurat som guttene, så må du fortelle kjæresten din at alle er kjekkere enn han. Gjerne at du ville hatt sex med dem også.
3. Ignorer han til han snakker til deg, men gutter tar sannsynligvis ikke kontakt først uansett.
4. Finn deg en annen å kysse og kose litt på mens du har type. Det funker hver gang.
5. Fortell på alle sosiale medier hvor fælt typen din behandler deg, og gjerne så han ser det.
6. Gi han dårlig samvittighet for alt.
7. Si at tissen hans er liten.
8. Forlat han for noen andre, gjerne kompisen hans.
9. Tekst med alle vennene hans, og flørt med dem i samme slengen.
10. Lat som du alltid har noe superviktig på mobilen, og sext med en annen gutt. Sørg for at han finner det ut mens du er på do
How to be a heartbreaker – for gutta
1. Fortell kjæresten din at alle andre jenter er sykt digge og fine. Stirr gjerne litt ekstra når halvnakne damer går forbi.
2. Ikke gi henne oppmerksomhet. Ikke svar på meldingene hennes
3. Klin med alle du kommer over på fest. Rett foran henne. Gjerne de som har kjæreste fra før også.
4. Få alle vennene dine til å hate henne.
5. Få vennene dine til å kalle henne for kjerring, det funker fett.
6. Få henne til å fremstå som skikkelig kontrollerende, og deg selv som en tøffel så alle hater henne.
7. Hvis du skal svare på meldingene hennes, si at spillet du holder på med er mye viktigere enn henne. Eller svar med “ok”
8. Be henne holde kjeft så fort hun åpner munnen.
9. Ikke lytt til problemene hennes.
10. Spør om nummeret til venninna hennes og legg til “den digge”
Dette er ting du bør gjøre hvis du vil såre dama di! Håper virkelig dere skjønner at alt dette er ironisk og dere burde gjøre det stikk motsatte ……………. og at jeg skrev dette bare fordi jeg kjeder meg. Hihi
Du har rett til å bestemme over din kropp
Det har vært mye debatter rundt abort i det siste, syns jeg… Så derfor har jeg lyst til å si min mening om det, av alle ting….
Okei, for det første, det er din kropp, og har du blitt gravid for en eller annen grunn, uforsiktig, voldtekt osv., så har du all rett til å ta abort hvis du ikke føler at du kan ta vare på et barn. Det er ikke sikkert det passer livssituasjonen din, det kan være at du ikke har lyst på barn, at du er for ung,- ja alt mulig, og vet du hva? Du kan faktisk (!) ta abort med god samvittighet. NEI, du dreper ikke et barn, det har ikke rukket å bli et barn, det har ikke rukket å bli “et liv” heller. Jeg mener at abort bør være en mulighet for alle, det er du selv som bestemmer om du har lyst til å gå rundt med en unge i deg i 9.mnder, det skal ikke de rundt deg, eller staten, eller noen andre bestemme. Det er det DU som skal få velge.
Hva er dine tanker rundt dette?
Dette er en solskinnshistorie
Lille julaften fikk jeg diagnosen lymfekreft. Jeg og mamma trodde at vi skulle få beskjed om at det ikke var noe galt med meg og at vi kunne reise hjem, men der ble vi møtt i døra. Kreft. Det kunne jo bare ikke skje, kunne det? Mamma ble satt ut. Jeg så henne gråte, og tenkte: Shit! Nå blir hun lei seg! Men, legen sa at det var gode prognoser. Ikke at jeg visste hva prognose betydde, da. Jeg ble sendt rett ned for å ta beinmargsprøve, hvilket er det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. OG SOM JEG SKREK! Jeg kunne ikke stå på beina etterpå fordi jeg hadde brukt opp all energien på å skrike.
I januar begynte jeg med behandling. Jeg fikk operert inn en VAP, altså en slange med et kammer i enden som skulle ta imot cellegiften så jeg slapp å bli stukket i armen så mange ganger. Mamma og jeg lå på sykehuset i fem dager før vi ble sendt hjem, og fikk påfylling på lokalsykehuset her. Vi hadde det mye morsomt, mamma og jeg. Det var ikke snakk om noe sorg her i gården, for dette skulle vi klare, begge to! Jeg gikk på en tablett som heter prednisolon, og den gjorde at jeg var sulten HELE tiden, så hver gang jeg hadde lyst på mat lo mamma av meg.
Jeg var sliten, så jeg var ikke på skolen. Dessuten var jeg livredd for at håret skulle falle av, og det gjorde det etter dag 20. Jeg kunne rive det av meg, og det døde på hodet mitt. Det var utrolig ekkelt, og ganske kjipt. Av medisinene mine har jeg fått en del bivirkninger, men jeg har ikke kastet opp og blitt supertynn som de fleste tror. Jeg har blitt trill rund i ansiktet, blitt nummen i fingertuppene og rumpa mi er borte, men det går over.
Kur nummer to gikk bedre. Jeg hadde bare en dag med ekstremt vondt i hodet, og ellers enn det har alt gått bra. I dag var jeg på Radiumhospitalet, og Elin var med meg som moralsk støtte. Mamma, pappa, Elin og jeg satte oss på hver vår stol inne hos legen, og han så på meg. Så sier han: “Dette ser ut til å ha gått bra, det går rette veien.” Hva i alle dager skulle det bety da?? Måtte jeg ha mer behandling?
Nei, det slapp jeg! Legen fortsatte med; “Vi er ferdig med behandlingen… Du skal på kontroll igjen om tre måneder.”
Og vips, hele verden falt på plass for de rundt meg. Jeg derimot, jeg var sulten. Jeg følte akkurat det samme som da jeg gikk inn- som da jeg gikk ut igjen. Jeg var bare sulten. Jeg gruet meg ikke, og det sank inn for fire dager siden at jeg hadde hatt kreft… Så da kan dere tenke dere hvor treig jeg er. Vent to mnder og jeg klikker i vinkel fordi jeg skjønner at jeg er frisk!
Så, det er mulig å bli frisk av kreft, det er mulig å bli frisk, og det er mulig å hente frem en styrke i deg du ikke visste at du hadde. Du kan klare alt,- selv når du ikke ser noe lys i tunnellen. Ikke gi opp. Uansett hva. Jeg klarte det, så du kan klare det. Dette er en solskinnshistorie
“And the fears that once controlled me- can’t get to me at all……”