Lille julaften fikk jeg diagnosen lymfekreft. Jeg og mamma trodde at vi skulle få beskjed om at det ikke var noe galt med meg og at vi kunne reise hjem, men der ble vi møtt i døra. Kreft. Det kunne jo bare ikke skje, kunne det? Mamma ble satt ut. Jeg så henne gråte, og tenkte: Shit! Nå blir hun lei seg! Men, legen sa at det var gode prognoser. Ikke at jeg visste hva prognose betydde, da. Jeg ble sendt rett ned for å ta beinmargsprøve, hvilket er det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. OG SOM JEG SKREK! Jeg kunne ikke stå på beina etterpå fordi jeg hadde brukt opp all energien på å skrike. 

I januar begynte jeg med behandling. Jeg fikk operert inn en VAP, altså en slange med et kammer i enden som skulle ta imot cellegiften så jeg slapp å bli stukket i armen så mange ganger. Mamma og jeg lå på sykehuset i fem dager før vi ble sendt hjem, og fikk påfylling på lokalsykehuset her. Vi hadde det mye morsomt, mamma og jeg. Det var ikke snakk om noe sorg her i gården, for dette skulle vi klare, begge to! Jeg gikk på en tablett som heter prednisolon, og den gjorde at jeg var sulten HELE tiden, så hver gang jeg hadde lyst på mat lo mamma av meg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg var sliten, så jeg var ikke på skolen. Dessuten var jeg livredd for at håret skulle falle av, og det gjorde det etter dag 20. Jeg kunne rive det av meg, og det døde på hodet mitt. Det var utrolig ekkelt, og ganske kjipt. Av medisinene mine har jeg fått en del bivirkninger, men jeg har ikke kastet opp og blitt supertynn som de fleste tror. Jeg har blitt trill rund i ansiktet, blitt nummen i fingertuppene og rumpa mi er borte, men det går over. 

Kur nummer to gikk bedre. Jeg hadde bare en dag med ekstremt vondt i hodet, og ellers enn det har alt gått bra. I dag var jeg på Radiumhospitalet, og Elin var med meg som moralsk støtte. Mamma, pappa, Elin og jeg satte oss på hver vår stol inne hos legen, og han så på meg. Så sier han: “Dette ser ut til å ha gått bra, det går rette veien.” Hva i alle dager skulle det bety da?? Måtte jeg ha mer behandling?
Nei, det slapp jeg! Legen fortsatte med; “Vi er ferdig med behandlingen… Du skal på kontroll igjen om tre måneder.”

Og vips, hele verden falt på plass for de rundt meg. Jeg derimot, jeg var sulten. Jeg følte akkurat det samme som da jeg gikk inn- som da jeg gikk ut igjen. Jeg var bare sulten. Jeg gruet meg ikke, og det sank inn for fire dager siden at jeg hadde hatt kreft… Så da kan dere tenke dere hvor treig jeg er. Vent to mnder og jeg klikker i vinkel fordi jeg skjønner at jeg er frisk!
 
Så, det er mulig å bli frisk av kreft, det er mulig å bli frisk, og det er mulig å hente frem en styrke i deg du ikke visste at du hadde. Du kan klare alt,- selv når du ikke ser noe lys i tunnellen. Ikke gi opp. Uansett hva. Jeg klarte det, så du kan klare det. Dette er en solskinnshistorie

“And the fears that once controlled me- can’t get to me at all……” 

I morgen skjer det!! Jeg får vite om jeg er frisk eller ikke. Åååfy, jeg gruer meg. Det hadde vært veldig fint med en god nyhet nå.. Så kjære leger, si at jeg er frisk! Hihaho. Elin skal være med meg, så jeg har god moralsk støtte, hvertfall! 

De siste dagene har jeg vært med folk, og jeg har vært på skolen. Hatt det sosialt! Det er godt, for jeg føler at det er en stund siden sist. Jeg elsker vennene mine overalt på jord, og gleder meg veldig til å være med dem i helgen også. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Åh, gud, alle elsker rykter? Jeg fikk en kommentar her i stad om at jeg er skikkelig bitch ifølge et rykte. Nummer en; Jeg er ikke bitch, jeg er ærlig og sier akkurat det jeg mener. Jeg møter alle mennesker med et smil og respekt, og jeg er ikke på noen måte frekk eller “bitch” med mindre noen har gjort meg noe. Nummer to; Hvorfor i alle dager hører folk på rykter? Og hvorfor sprer de rykter? Hva er vitsen? Du ødelegger for andre, men mest av alt ødelegger du for deg selv. Det blir litt det samme som baksnakking, til slutt vil ikke folk stole på deg mer. Jeg vet ikke hva som er verst, folk som sprer rykter, eller de som faktisk tror på dem. 

Jeg hadde et morsomt rykte på meg en gang også! Håret mitt var krøllete fordi lynet hadde slått ned på meg… Wohp! Utrolig hvor folk får ting fra

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

..men det betyr ikke at du ikke kan ha det vondt. Vi har alle vondt av og til, av forskjellige årsaker, enten det er psykisk eller fysisk, og det er greit! Du er bare et menneske. Har du vondt betyr det at du er i live. 
Noen av vennene mine har vært redde for å klage til meg fordi de tenker at jeg har det verre og nok med meg selv(veldig søtt at dere tenker på meg,) men det går bra altså. Klag i vei, jeg er her for å hjelpe, hvem som helst, når som helst. (Men klager du over at du ikke får en jakke til 3000 kroner, da er vi ikke venner mer. Okei?)

Tusen takk for alle lykke til-meldingene og all støtte jeg har fått, forresten! Skal oppdatere dere om hvordan det går. Forhåpentligvis blir jeg erklært frisk på torsdag…. Åh, nerver.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På mandag skal jeg tilbake til Radiumhospitalet og ta noen siste tester før jeg får vite resultatet om jeg er frisk eller ikke på torsdag… Åfyy, jeg gruer meg. Det kan gå bra og jeg kan juble over at jeg er frisk; eller det kan gå dårlig og jeg må ha flere kurer eller strålebehandling. Meeen, jeg overlever, det er vel det viktigste… Tror jeg

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er det på tide å skjepe seg. Jeg irriterer meg grenseløst over leger som ikke tar folk på alvor. I mitt tilfelle tok det over et halvt år før jeg fikk bekreftet at jeg hadde kreft, før de fant ut at kulen i lysken var noe annet enn en forstørret lymfeknute. Hvordan er det mulig?! Et halvt år. Jeg vet om så veldig mange tilfeller der leger ikke tar pasienten på alvor og de i etterkant har funnet ut at det feiler pasienten noe alvorlig. Jeg vet også om tilfeller som mitt eget, der det tar utrolig lang tid før noe skjer. Det er vel ikke sånn det skal være? Oppfølgingen og utredningen burde vel skje umiddelbart, ikke innen “en tre ukers tid,” det er for dårlig. 

På en annen side, kjære helsetjeneste, så gjør dere en god jobb mange av dere når dere først er i gang. Og tusen takk for det.

Har du noen dårlige erfaringer med leger og helsetjenesten i Norge? 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Husker du det? Da du falt og slo albuen din på grusen og måtte løpe inn til mamma for å få plaster? Det skumleste du gjorde var å gå over veien på vei til skolen helt alene. Dine største utfordringer var hva du skulle ha på brødskiva og å knyte skolissene dine. Vi hadde hustelefon, og spenningen var alltid på topp når noen ringte; for ingen visste hvem den var til. Vi tekstet ikke før vi skulle møtes, vi dro til hverandre og satset på at den andre var hjemme. MSN var også inne i bildet, husker dere det? Vi ringte hverandre for å avtale når vi skulle logge på. Vi fikk heller ikke sendt sanger til hverandre med mindre vi hadde bluetooth. Så rart alt har blitt.. Jeg savner gamledager
 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Føles det bra å baksnakke jenta som alltid er der for deg når du trenger henne; og aldri har gjort deg noe galt? Er det kult å være på fest når alt du gjør er og høre om hvor fæle folk er? Føles det godt for deg å slenge dritt til andre via internett? Føles det ikke bare fantastisk og si stygge anonyme ting på ask.fm til folk? Er svaret ditt ja, så foreslår jeg at du pakker sammen og stikker din vei. 

Vet du hvor vondt det er å høre slemme ting folk har sagt om deg? Personer du trodde var dine nærmeste diskuterer deg bak ryggen din når du ikke er der, for du er ikke invitert, nemlig. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har tatt opp det her med mobbing og baksnakking, men det gjør deg virkelig ikke til en bedre person. Til slutt vil folk gå lei av å høre på alt det slemme du har å komme med, og da vil de forlate deg fordi de innser hvordan du er. Hadde jeg vært deg, så hadde jeg konsentrert meg om å snakke positivt om folk. Bare tenk om du var personen som fikk hat, hvordan ville du følt det? 

//arkiv

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I løpet av tiden min som syk har jeg fått utrolig mange fine kommentarer om at folk ser opp til meg, at jeg alltid er så positiv; ja, til og med at jeg er et forbilde. Det har hjulpet meg utrolig mye å vite at jeg kan hjelpe dere. Det er den største gleden jeg har hatt med å være syk. Det er faktisk det som har holdt meg oppe, folkens. Dere! Tusen millioner takk. Uten dere ville jeg ikke vært her jeg er i dag.

I dag var siste kurdag, og nå er jeg ferdig med cellegiften (såvidt jeg vet, jeg får svar den 6.mars på om jeg er frisk eller ikke.. Wæ.) Dette har vært en lang reise, en reise der jeg mest av alt har grått over håret mitt(haha), sittet på sengekanten og tenkt for meg selv; “blir jeg frisk?” og slitt med å gå opp trappa. Jeg har vært sliten, men jeg har alltid tatt det med et smil. Mammaen min har vært med meg på hvert eneste sykehusbesøk, og vi har brukt bare humor. Pappa og lillebror og Viljar og alle vennene mine har også vært der for meg, hele veien. Det har dere alle.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og nå, nå er jeg klar til å leve igjen

Visste dere at psykiske lidelser er like farlig som kreft? At psykiske lidelser er like ille som fysiske? Det henger sammen, nemlig. Men, det er utrolig mange som mener de to tingene er delt. Greia er at hvis du ikke har det bra med deg selv, og tankene dine er så mørke at de styrer alt- så kan det være livsfarlig for deg. Kreft er farlig på den måten at den tar over kroppen din, og du har null kontroll, men det er fysisk. Sliter du psykisk, så tar hjernen din over alt og du har null kontroll. Du gjør vonde ting mot deg selv, og du er en fare for deg selv. 

Den “eldre” garden forbinder ofte kreft med død, og så fort de får høre om noen som sliter med det psykiske ber de deg ta deg sammen. Det er ikke så lett. Det er ikke bare “å ta seg sammen.” Jeg må bare spørre, hvis du er en som tenker sånn; hvorfor utdanner folk seg til psykologer hvis det ikke er et behov for det? Jeg håper dere tar andre på alvor når de sier de ikke har det bra med seg selv, for alle fortjener hjelp. Alle.

Dette er to bilder av meg, et fra da jeg slet psysisk, og et fra nå som jeg har fått kreft. Pent er det ikke, men jeg vet det vekker tanker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt