I det siste har ikke ting vært så bra, egentlig. Jeg tør nesten ikke poste noe på bloggen lenger heller, for hele verden følger med og dømmer meg. Tankene mine er et eneste stort rot, det begynner å minne om rommet mitt. Jeg gråter, skriker, er sint, og så er jeg plutselig helt på topp og føler jeg kan gjøre alt. Jeg er under utredning for bipolar lidelse, og det er ikke kult. Kult at de endelig gjør noe; men det er ikke kult å ta seg nær av alt. Hvis noen sier et ord feil er det galt. Problemet mitt er også at jeg har vansker for å glemme ting. Ting som skjedde i 2012 kan fortsatt gå innpå meg den dag i dag, og det er jo en selvfølge at det er vanskelig for de rundt meg å leve med. Ingen forstår, og jeg kan ikke forklare. Jeg dytter folk unna, vil ikke snakke om problemene mine, og på toppen av alt er jeg jo så utrolig oppmerksomhetssyk fordi jeg er ærlig.
Nå er alt bare grått. Jeg gruer meg til skolestart fordi jeg er redd det blir for vanskelig. Når skal ting roe seg for meg? Det er slitsomt å stå opp, jeg må lade opp energi i flere dager for å gå ut i et par timer, jeg får ikke sove om natten og jeg tenker bare negativt hele tiden. Jeg har ikke valgt dette, jeg vil ikke dette. Når tar det slutt?
Jeg blir så trist når jeg ser at voksne mennesker uttaler seg om sveisen til unge jenter. Eller når gutta gjør det. “Du kan ikke ha kort hår, da ser du ut som en gutt.” Nei, du ser ut som ei jente med selvtillit nok til å vise fjeset ditt. Tre, hvis ikke fire av mine nærmeste venner har kort hår. Jeg kjenner en haug av gutter med langt hår. Definerer det kjønnet ditt? Virkelig? Det er ikke sånn at man må død og liv må være lesbisk om du er jente med kort hår heller, hvorfor er folk så dømmende? Dessuten, damer, så ser man eldre ut med langt hår når man begynner å dra på årene. En liten hemmelighet fra meg til deg!
De sa at det kunne ta opptil et helt år før jeg ble meg selv igjen, men er ikke greia at jeg skal få energi litt for litt? Jeg føler at jeg tappes mer og mer. Jeg er konstant sliten, orker ikke reise meg, og når jeg først er skikkelig sliten sliten blir jeg bare mer sliten fordi jeg blir sint på meg selv for å være så sliten. Jeg gruer meg helt vanvittig til skolestart igjen, tenk om jeg ikke holder ut? Hva gjør jeg da? Hvorfor meg?
Han er den type gutt som holder rundt deg når du lager mat, og synger bare for å få deg til å le. Er du syk, så sørger han for at du har alt du trenger til enhver tid. Han er den type gutt jentene burde fly etter, og gutten jenter skriver sanger om. Ikke han som knuser hjertet ditt og ikke fortjener flere sjanser, men han som kommer med roser når han har gjort noe dumt, eller bare for å se smilet ditt.
Jeg er så heldig som har han, dere skulle bare visst. Når Gud laget meg, sørget han for at jeg fikk min helt egen engel. Han laget Viljar. (Okei, det var moren hans, takk Camilla.) Viljar er gutten som gråter gledestårer fordi han er glad for at han har meg, som forteller meg daglig hvor nydelig og god jeg er for han. Han er gutten som ikke gir meg opp uansett hva, og som syns det er okei at jeg har en dårlig dag- så lenge han får passe på meg. Livet mitt hadde ikke vært det samme uten han.
Viljar er den gutten foreldrene blir glad i, gutten med humor og glimt i øyet. Selv om han forteller de samme historiene om og om igjen, blir man ikke lei av å høre på det han har å si; for gløden i øynene hans er helt spesiell når han snakker om ting han liker.
Å være lykkelig betyr at du føler deg lykkelig, ikke at du konstant er det. Lykke er en følelse akkurat som sinne, glede, sorg og forelskelse. Følelser er ikke konstante, de går over, derfor vil du føle deg lykkelig det ene øyeblikket, og lei deg det andre. Jeg ser at alle maser om å finne “lykken,” at de drømmer om å bli lykkelige. Lykke er en følelse. Muligheten din er der, men du er ikke lykkelig for alltid.
Dagen før jeg fikk vite det. Noen dager etter jeg fikk vite det. Nyttårsaften, 6 dager før behandling. Rett før behandlingen skulle begynne. Her hadde jeg fått operert inn VAP-en… Og var helt gul. NRK var på besøk… Jackson syns det var gøy. Hjemme etter første behandling. Avisen var på besøk… Siste dagen før håret mitt døde. Viljar kom for å trøste meg fordi håret mitt døde.. Haha Jeg fikk besøk av Sara og Ingeborg! Wuhuu Så fikk jeg parykk… Fordi jeg så sånn ut skalla og det var vinter og kaldt. Og så ble Viljar kjæresten min. Oppi alt (!!) Her hadde jeg måneansikt, så jeg skjulte egentlig hele fjeset med parykken… Øynene mine hadde mista gløden… Og her var jeg erklært frisk
//Jeg har spart dere for de verste bildene, hehaho, og de aller fleste er uredigerte
– jeg går på den for funksjonshemmede. Går jeg på de to andre, blir jeg sett rart på, eller bedt om å gå. En gang gikk jeg på den for funksjonshemmede, og idet jeg smalt igjen døra hørte jeg: “Emilie går dit, for hun vet ikke om hun er gutt eller jente!”
Dette er litt av talen til Emilie Nordengen som er leder i Skeiv Ungdom Hedmark (den kan du se her.). Hun snakker om hvor vanskelig det er å være skeiv i skolen, og at ingen lærere tar tak i mobbingen rundt det. Emilie ble mobbet av både gutter og jenter, og spesielt guttene syns det var gøy å slenge “transe!” etter henne. Det var aldri noen lærere som tok henne seriøst, og de gjorde aldri noe med det. Hun fikk beskjed om å ignorere kommentarene, så til slutt ga hun opp å si ifra.
Og hvis du som lærer ser dette, håper jeg virkelig du tar tak i problemet. Det er ikke greit at man skal få kommentarer slengt etter seg når man først har turt å komme ut av skapet. Ungdomstiden er en nokså usikker periode, og at unger får lov til å håne hverandre for at de ikke har samme legning som “alle andre,” er ikke greit. Mennesker frykter det de ikke forstår, men alle forstår vel at “Å elske er en menneskerett.” For det er det, enten du er heterofil, lesbisk, homofil, transeksuell, DU ER ET MENNESKE, og vi har alle like rettigheter.
….for mens alle andre har masse energi og går på stranda med venner, sitter jeg inne og ser på tv eller sover. Mens alle går rundt i sommerkjoler, går jeg i store hettegensere og bukser. Mens alle antagelig kommer inn på hva de vil til neste år, må sikkert jeg gå skolen om igjen. Igjen. Mens jeg er for opptatt med å se alle, er alle for opptatt med å overse meg.
Fremgangsmåte: Bland hvetemelet, sukkeret, bakepulveret og kardemommen. Kna smøret inn med blandingen. Varm melken til den blir lunken og bland den med gjæret. Ha oppi egget, og deretter melken. Rør til det blir en deig og la den heve i 30 minutter (til dobbelt størrelse.) Deretter baker du den ut og kjevler til den blir en avlang firkant. Smør på smøret, sukker og kanelet og rull den til en lang pølse. Del den opp og legg på en plate. Smør med egg og sett varmeovnen på 225 grader, nederste rille i 15 minutter. Ta de ut, og nyt!
